Fonogramlansering!!! Khipukamayuk

Khipukamayuk, musikk for cello av Lene Grenager, fremført av Marianne Baudouin Lie og Trondheim Sinfonietta

Denne platen er et komponistportrett av en viktig samtidskomponist, gjennom tre verk som tidligere ikke har vært innspilt. Celloen som instrument utforskes fra det lyriske til det perkusive, til elektronisk bearbeidet lyd. Platen er produsert av Lene Grenager og gies ut av Øra Fonogram. Marianne Baudouin Lie er stipendiat i kunstnerisk utviklingsarbeid ved NTNU Institutt for musikk. Hun er cellist, kammermusiker og aktiv i Alpaca Ensemble og Trondheim Sinfonietta.

Lanseringskonserter i Stockholm 26. April, Trondheim 27. April, Oslo 28. April, Veierland 29. April og Arendal 30. April.

 

Marianne Baudouin Lie: Lene, meg og musikken

Marianne om Lene Grenager: Mitt samarbeid med komponisten og cellisten Lene Grenager startet i 2002 da vi møttes og samarbeidet om blant annet Tryllesangen på Stangvik festivalen i Nordmøre. Siden har det blitt mange møter, konserter, bestillingsverk og tilogmed en Spellemannsnominasjon i samarbeidet vårt. Nå kommer fonogrammet Khipukamayuk som består av cellomusikk av Lene Grenager. Khipukamayuk betyr «den som kan tyde knutene», og var den i lansdbyen som kunne lese det avanserte knutespråket som ble brukt av Inkaene i Peru. Her utforskes bruk av elektronikk, og jeg er beræret over at Lene lar meg være den som tyder knutene i musikken hennes.

 

Lene Grenager: Marianne, meg og musikken

Som komponist liker jeg å samarbeide tett med utøvere. Det er et privilegium å kunne prøve ut ting og diskutere dem underveis i en prosess. Selv om cello er mitt eget instrument, så synes jeg alltid det er interessant å skrive for andre cellister fordi det gir mulighet til en annen inngang til alle nyansene som ligger i instrumentet. Marianne og jeg har samarbeidet i en rekke stykker, både kammermusikalske og i de senere årene soloverk og det at vi har jobbet sammen over tid har gitt meg mulighet til å utfordre både Mariannes og min egen musikalitet og oppfatning av celloen som instrument.

 

Khupikamayuq

Dette er en cellokonsert for solocello og sinfonietta. Tittelen refererer til Inka-riket. For å kunne holde det store riket sammen, ha kontroll på skatter og hendelser i alle deler av det vidstrakte riket måtte man ha et kommunikasjonssystem som var enkelt, mobilt, men som samtidig kunne formidle med mange detaljer. Kanskje på grunn av topografien i riket med veldige høydeforskjeller, var det en forutsetning at informasjonen kunne bæres med av en enkelt person. Føtter måtte være nok til bæring fra sted til sted uten hjelp av dyr og kjerrer. Inkaene oppfant et knutesystem, Khipu, satt sammen av en rekke tråder festet i grupper og hvor enkelte av trådene hadde spesielle farger. Ved å knyte forskjellige knuter på forskjellige steder hadde man mulighet til å formilde både tekst og tall. Dette var ikke noe alle kunne lese og knyte. Det krevdes knutelærde og disse ble kalt Khipukamayuq, den som kan tolke knutene. Som komponist synes jeg at jeg holder på med noe av det samme. Jeg knyter knuter og utøveren, Khipukamayuq, tolker.

 

Tryllesangen

Tryllesangen er det eneste stykket på CDen som ikke er skrevet til Marianne. Det ble bestilt av Rikskonsertene for Liv Frengstad som musikk til en barneforestilling basert på boka «Josef med tryllefela» av Janos. Jeg har hatt den boka siden jeg var barn og den gjorde et stort inntrykk. Historien forteller om Josef som er veldig liten, men flink til å spille fiolin og han kan en tryllesang som gjøre at folk som hører den vokser og blir glade og samtidig kan han spille den baklengs og da blir folk mindre. Marianne har spilt dette stykket masse, både i sammenheng med forestillinger for barn og som solostykke for voksne.

 

Prelude, Sarabande, Gig

Dette tresatsige verket skrev jeg som et søsterverk til Bachs femte solossuite for cello. I denne blir celloens øverste streng stemt ned fra a til g og det gir instrumentet en helt egen klang. Jeg har latt meg inspirerer av Bachs musikk, for dette er stykker alle cellister har et veldig nært forhold til. Samtidig inneholder stykket en «gotisk» dimensjon inspirert av forfatterne Charles Dickens, Sir Arthur Conan Doyle, Sarah Waters og dukkefilmene til Tim Burton. Det er mørkt, engelsk og kaldt enten ute på heden eller i den stinkende byen. Folk har skitne klær i mange lag og opplever stadig å bli utsatt for de mest utrolige ting. For meg er dette et stykke programmusikk med en litt gammeldags farge.

 

26. april: Stockholm, Khimaira
27. april: Trondheim, Øra Studio
28. april: Oslo, Deichmanske bibliotek Grünerløkka
29. april: Veierland velforening
30. april: Arendal, Bomuldsfabriken PB1898

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.