Khipukamayuk: Lene Grenager

IMG_5100

Khupikamayuq

Dette er en cellokonsert for solocello og sinfonietta. Tittelen refererer til Inka-riket. For å kunne holde det store riket sammen, ha kontroll på skatter og hendelser i alle deler av det vidstrakte riket måtte man ha et kommunikasjonssystem som var enkelt, mobilt, men som samtidig kunne formidle med mange detaljer. Kanskje på grunn av topografien i riket med veldige høydeforskjeller, var det en forutsetning at informasjonen kunne bæres med av en enkelt person. Føtter måtte være nok til bæring fra sted til sted uten hjelp av dyr og kjerrer. Inkaene oppfant et knutesystem, Khipu, satt sammen av en rekke tråder festet i grupper og hvor enkelte av trådene hadde spesielle farger. Ved å knyte forskjellige knuter på forskjellige steder hadde man mulighet til å formilde både tekst og tall. Dette var ikke noe alle kunne lese og knyte. Det krevdes knutelærde og disse ble kalt Khipukamayuq, den som kan tolke knutene. Som komponist synes jeg at jeg holder på med noe av det samme. Jeg knyter knuter og utøveren, Khipukamayuq, tolker.

Marianne Baudouin Lie: Lene, meg og musikken

Marianne om Lene Grenager: Mitt samarbeid med komponisten og cellisten Lene Grenager startet i 2002 da vi møttes og samarbeidet om blant annet Tryllesangen på Stangvik festivalen i Nordmøre. Siden har det blitt mange møter, konserter, bestillingsverk og tilogmed en Spellemannsnominasjon i samarbeidet vårt. Nå kommer fonogrammet Khipukamayuk som består av cellomusikk av Lene Grenager. Khipukamayuk betyr «den som kan tyde knutene», og var den i lansdbyen som kunne lese det avanserte knutespråket som ble brukt av Inkaene i Peru. Her utforskes bruk av elektronikk, og jeg er beræret over at Lene lar meg være den som tyder knutene i musikken hennes.

 

Lene Grenager: Marianne, meg og musikken

Som komponist liker jeg å samarbeide tett med utøvere. Det er et privilegium å kunne prøve ut ting og diskutere dem underveis i en prosess. Selv om cello er mitt eget instrument, så synes jeg alltid det er interessant å skrive for andre cellister fordi det gir mulighet til en annen inngang til alle nyansene som ligger i instrumentet. Marianne og jeg har samarbeidet i en rekke stykker, både kammermusikalske og i de senere årene soloverk og det at vi har jobbet sammen over tid har gitt meg mulighet til å utfordre både Mariannes og min egen musikalitet og oppfatning av celloen som instrument.